Jeg har et ambivalent forhold til jul. Det er ikke fordi jeg ikke synes det er koselig å være med familien på julaften, spise god mat og glemme den blytunge mørketiden der ute i noen timer - men jeg liker ikke påtvungen hygge. Spesielt ikke når det er hundre prosent kommersielle krefter som tvinger det på oss. Om du i tillegg plusser på depresjoner, fulle foreldre, klasseforskjeller, ensomme folk og uteliggere i tillegg, så skal juleribba være rimelig tung for å jevne ut vekta.
Det som er bra med julen er vel at den er viktig for næringslivet, og hjelper til med å holde liv i små butikker som enda ikke har blitt spist opp av de store amerikanske kjedene. Dessuten skjønner jeg jo at unger synes det er gøy med en slags felles bursdag som de kan glede seg - selv om jeg skulle sett at det holdt seg til nettopp én dag. Det er ingen ting som danner en større og falskere illusjon av kollektiv glede enn jula. For ingen liker vel egentlig jula så mye - bortsett fra barn som er for unge til å forstå hvordan verden fungerer (+ en del voksne som sliter med det samme problemet)? Det er dog viktig å huske at alle kidsa som gleder seg til jul (overhodet ikke alle) kun gleder seg på grunn av gavene. "Julestemningen" dreier seg nemlig kun om det. Jeg fikk også "julestemning" som barn, av lysene, sangene og reklamene - alt fordi det forberedte meg på alle pakkene jeg skulle få etter å ha spist opp medisterpølsene.
Nå har jeg imidlertid nok, og det er det jeg vil skrive om i dag. Jeg har hatt nok ting i mange år. Og ikke nok med det (pun), men jeg har nok penger også. I hvert fall nok til å klare meg helt fint. Jeg har råd til å kjøpe det meste jeg plutselig skulle trenge - jeg trenger med andre ord ikke å be familien min om å kjøpe det til meg. Den manglende ønskelisten har de siste årene resultert i at jeg har fått masse ting jeg virkelig ikke trenger til jul. Hyggelig det, men nå er leiligheten min så overfylt av ting og tang at vennene mine vurderer å melde meg på «ekstreme samlere». Jeg vil ikke ha mer ting. Jeg vil ikke føle at folk tenker på meg fordi dem må. Samtidig lever vi i Norge på et gullhår i den gedigne ræva jorda egentlig er. Dersom vi åpner gluggene og ser litt lenger ut enn Facebook-feeden, så vil vi se at verden er full av dritt. Masse dritt som IKKE blir bedre bare fordi sterke kommersielle krefter og en påtvunget religion har valgt å stanse verden i et par måneder slik at vi kan kjøpe underbukser og gavekort til hverandre.
I år har jeg sagt til min familie at jeg ikke ønsker meg flere ting, men at jeg setter stor pris på en donasjon til tigerfondet mitt. Det finnes under 5000 tigere igjen i verden. De er dermed på den alt for lange lista over dyr det haster å hjelpe. Dersom jeg klarer å bidra til å hjelpe tigeren kan jeg også føle meg litt bedre i denne tullete, stressbelastede juleperioden. Jeg prøver ikke å heve meg over andre ved å gjøre dette, og unner alle å ønske seg pakker og presanger fra sine nærmeste. Jeg bare trenger ingenting. Jeg vil ikke ha mer. Jeg føler at det er tusen ganger viktigere enn å da hjelpe for eksempel utrydningstruede dyr enn å kjøpe inn et lasteplan med vilkårlig utplukkede nødpresanger fra det lokale kjøpesenteret for å satse på et det går rett hjem hos for eksempel meg - en mann på 25 som stort sett ikke sitter igjen med annet enn dårlig samvittighet for selv å ikke ha kjøpt noen gaver på minst fem år. 
PS: Det er flere ting du kan gjøre for å hjelpe til. Sjekk ut WWF for hvilke løsninger de har for dyrene. I tillegg vil jeg anbefale å sjekke ut UNICEF også. Og Røde Kors. Det minste du kan gjøre - med det samme egentlig - er å sende sms GLEDE til 2490. Da gir du automatisk 80 kroner (som tilsvarer to varme middager) til folk som bor på gata. Tigerfondet mitt finner du HER. Dersom dere ønsker å bidra er det veldig enkelt å donere en hvilken som helst sum! Videre vil jeg ønsker dere alle en fantastisk god jul. Jeg er ikke sarkastisk. God advent og jul fra meg. Gjør det beste ut av denne håpløse tiden.
↧
å, jul med din glede
↧